Et aksjeselskap som ikke har tilstrekkelige midler til å dekke gjelden sin, kan slås konkurs etter begjæring fra selskapet selv eller en kreditor. Konkurs innebærer grovt sagt at et konkursbo beslaglegger og selger skyldnerens knappe midler, før salgsprovenyet fordeles blant kreditorene i henhold til lovfastsatte krav. Hvordan den endelige fordelingen blir, avhenger blant annet av i hvilken grad selskapet har pantsatt eiendelene sine til sikkerhet for enkelte kreditorer, i hvilken grad transaksjoner gjennomført kort tid før åpningen av konkursen kan omstøtes («reverseres») og reglene om fordelingen av midler blant usikrede kreditorer.

Adgangen til pantsettelse er av betydning for hvordan et selskaps midler blir fordelt ved en eventuell konkurs. Pantsettelsesadgangen kan gjøre det enklere og billigere for et selskap å motta lån, og har dermed stor betydning for næringslivets tilgang til finansiering. Faget tar for seg rammene for pantsettelse av eiendeler som aksjeselskaper typisk eier – fast eiendom, løsøre, enkle pengekrav og aksjer.

Konkursbehandling innebærer kostnader, og er ikke alltid samfunnsøkonomisk ønskelig. Det kan derfor i noen tilfeller være å foretrekke for kreditorene, selskapet selv og andre interessenter, at kreditorene gir avkall på deler av kravene mot selskapet og gjeldsbyrden dermed reduseres til et bærekraftig nivå. For å tilrettelegge for dette, gir rekonstruksjonslovens regler om tvangsakkord domstolene myndighet til å godkjenne endring av selskapers gjeldsforpliktelser selv om ikke samtlige berørte kreditorer har samtykket. Faget tar for seg når selskaper kan få innvilget begjæring om såkalte rekonstruksjonsforhandlinger, og vilkårene for å skrive ned gjeld gjennom rekonstruksjon med tvangsakkord.